-Kva handlar dette om, spurde eg og synte fram skåla med hakekrossen,

- Det må vere noko som har komme i hus ein gong var svaret.

Dei næraste historiene kan vere godt godt gøymde. Er det rett å fortelje om det som andre har tagd om? Er det mogleg å halde fast på dei gode minna når dei blandar seg med landssvik og nazisme?